Å SETTE LIVET PÅ PAUSE

Mange er vant til å ha en ganske “fri” jobb, der du kan gå på do når du selv vil, ta deg en liten matbit hvis du er sulten, eller bare rett og slett ta seg 5 minutter hvor man slapper av fordi man trenger et lite pust i bakken i en ellers så travel hverdag.
Men det er også de personene som må sette livet sitt på pause fordi det faktisk dukket opp noe som var viktigere enn den doturen du var på vei til, viktigere enn å få seg en matbit, viktigere enn å få slappet av i noen minutter, viktigere enn noen timer søvn på natta. Og det som er viktigere enn det, er å redde en ukjent persons liv. Det er ikke det at man blir tvunget til å sette livet på pause, men man gjør det fordi man på et eller annet vis trives med det. Jeg føler meg priviligert over at jeg faktisk får lov til å trykke på pauseknappen, fordi jeg heller skal redde noens liv.

Det å komme på vakt og vite at du skal være der 24 timer (ved mindre det blir overtid), og ikke vite noe om hva du kommer til å gjøre i løpet av de timene – det er ganske spennende. Det kan være tungt, men det er også fantastisk. Etter min mening, er det det mest fantastiske som er.

Bli vekt klokken 02 på natta, etter kanskje akkurat ha sovnet etter forrige tur, fordi det er en mann som har fått hjerteinfarkt. Jeg hiver på meg uniformen og er kjapp med å komme meg i bilen, jeg vet at minuttene gjelder. Jeg er trøtt. Jeg har vært på jobb i 18 timer. Det har gått i ett. Men det gjør meg ingenting, jeg trives med det jeg holder på med. Vi setter kursen mot mannen med hjerteinfarkt, parkerer i oppkjørselen til huset. Tar med oss masse av utstyr inn til mannen og hans familie. På vei fra bilen og til inngangsdøra putter jeg på meg et smil, for hva er vel bedre enn å se et smilende ansikt midt på natta? Men på den andre siden, hva er vel værre enn å bli vekt av mannen din, faren til deres barn, noens sønn, midt på natta, og være rammet av noe så alvorlig som hjerteinfarkt? Det er vel på lista over de fæleste tingene man kan oppleve? Men så kommer vi, vil gjøre alt i vår makt for å hjelpe denne ukjente mannen, gjøre vårt beste for at han skal overleve. Vi tar på oss smilet, hilser høflig på kone og barn som er sjokkerte over situasjonen, og sist men ikke minst hilser vi høflig på den syke mannen og spør hvordan han har det. Da vi hilser på denne ukjente mannen sjekker vi samtidig pulsen på håndleddet hans, dette sier oss litt om hvordan hjertet arbeider. Tenk å spørre en mann med hjerteinfarkt om hvordan han har det tenker dere vel, man kan jo ikke ha det bra da man er så uheldig å ha fått hjerteinfarkt? Men vi spør om dette, det er standard, det hjelper oss å få et overblikk over hvordan situasjonen ligger an. Ved å få mannen til å prate finner vi ut om han har problemer med luftveiene, finner ut hvordan pusten hans er, og vi ser an om han anstrenger seg. Dette er bare noen av tingene vi legger merke til de første sekundene. Deretter begynner behandlingen, dette innebærer mye, og mye er ukjent både for mann og familien. Vi forklarer hele tiden hva vi holder på med, hva som skjer med han, og hva som kommer til å skje. I løpet av behandlingen blir han bedre, men ikke bra nok. Han må videre til sykehus for videre behandling. Han blir i hui og hast tatt med ut av sitt eget hus hvor alt er trygt og kjent, og skal til et sykehus hvor alt er ukjent. Det er ikke lett. Familien må bli igjen hjemme enn så lenge. Før vi drar smiler vi igjen til familien, tar dem i hånda og sier at vi må dra. Vi kjører av gårde, blålysene blinker i nattemørket. Neste stopp er sykehuset hvor dem kan overta behandlingen. Vi leverer mannen i bedre form enn da vi kom til stedet, han er fortsatt alvorlig syk, men han lever. Vi vet vi har gjort alt vi kan. Vi leverte pasienten i live.

Dette er grunnen til at jeg elsker jobben min – jeg har muligheten til å redde liv. Muligheten til å hjelpe folk i sitt livs største krise. Det er en fantastisk følelse. Det er på tide å sette kursen tilbake til ambulansestasjonen. Kanskje får vi sove litt, kanskje ikke. Kanskje vi rekker å få en matbit, gå på do. Det spiller ingen rolle, for til syvende og sist sitter du igjen med en god følelse over at du har gjort ditt beste, og det hjalp. Det er lite som topper den følelsen.

Advertisements

HALVVEIS

Long time no see.

Nå har det seg sånn at på søndag, 18.oktober, var vi halvveis i oppholdet vårt her i Danmark. 7 uker er lagt bak oss, og 7 uker av dette eventyret gjenstår. I den forbindelse tenkte jeg å lage et lite blogginnlegg.

I løpet av 7 uker har jeg opplevd utrolig mye, både jobb og ellers, men jeg tenkte jeg skulle holde meg til å prate om jobben!
Som ambulansepersonell hører det med jobben å komme borti mye forskjellige situasjoner. Situasjoner som er triste, stygge, ekle, tragiske, hyggelig og sist men ikke minst fantastiske situasjoner. Situasjoner som man trenger å snakke om i etterkant. I Norge har jeg fantastiske kollegaer, og for å ikke snakke om en fantastisk veileder som gjennom 1 år har lært meg og kjenne, og som har passet på meg etter vi har vært borti situasjoner som ikke er så hyggelige. Her i Danmark blir dette litt annerledes. Jeg har ikke kollegaene og min veileder fra Norge som er med å opplever det jeg gjør. Her må jeg støtte meg til de danske kollegaene (som også tar godt vare på meg!) og jeg skal ærlig innrømme at det ikke er alltid like lett å prate med dem som kollegaene i Norge. Men vi har fått det til å funke og jeg har blitt passet godt på her nede.
I Sykehuset Innlandet HF har vi jo egne prosedyrer å forholde oss til, prosedyrer for hvordan behandling pasienten skal ha i forhold til problemstillingen. I Danmark har dem jo ikke like prosedyrer som det vi har, så det er mange nye prosedyrer å forholde seg til – noe som også fører til litt utfordringer for meg til tider. Jeg må på en måte tenke litt dobbelt opp – hvilke prosedyrer det er her, og hva vi ville gjort annerledes i Norge.
I begynnelsen var språket en utfordring, både for meg og kollegaene her, og jeg sleit med å henge med i samtaler hvis det var 2 eller flere som snakket med hverandre, og for å ikke snakke om tallene her! Etter 7 uker går språket mye bedre, og jeg klarer å henge med i samtaler med flere personer, noe som også resulterer i at jeg slenger meg med i samtaler og diskusjoner.

Det er så mye som er annerledes her, selv om det er mye likt. Utdanningen her er annerledes, og arbeidsmetodene. Utdanningen er vel det som er den største forskjellen. Her i Danmark har dem 3 “titler” – assistent, behandler og paramediciner. En assistent får stort sett bare lov til å sitte bak med pasienter som skal overflyttes. En behandler er det samme som i SIHF blir kalt ambulansearbeider, og får sitte bak med pasienten på alle slags turer – men har mye strengere restriksjoner da det kommer til medisiner enn det vi har i SIHF. En paramediciner er det samme som det som blir kalt paramedic i Norge, og får gitt det meste av medisiner men er nødt til å konsultere med lege på mer enn det vi trenger i SIHF. For de som ikke er i yrket, er sikkert den forklaringen der litt vanskelig å forstå, men summa summarum vil det si at som ambulansearbeider i SIHF får man gjøre mye mer enn det man får i Danmark.

Den første måneden i Danmark hadde vi 12-timers vakter, noe som for meg var veldig uvant da jeg er vant til 24-48-timers vakter hjemme. Fra 1.oktober ble vaktene her gjort om, og dem har nå 24-timers vakter noe som jeg synes er helt ypperlig! Jeg jobber et døgn om gangen, og har deretter 3 dager fri før jeg går på en ny vakt. Dette resulterer selvfølgelig i mye fritid, også mens mine 2 samboere er på jobb, men med alle de oppgavene jeg får fra Norge så får jeg alenetiden til å gå.

Til helgen er jeg så heldig at jeg får besøk av mamma, gleder meg masse!

UTFORSKNING

image

Startet dagen 06:30 med “morgenmad” hos Mia, kontaktpersonen vår her i Danmark. 

image

Hilste også på Mia sin veldig søte hund! 

image

Turen gikk så videre til arbeidsplassene våre, hvor vi fikk en omvisning og hilste på noen folk der. I morgen er første arbeidsdag i ambulansen på Falck, 0700-1900.

image

Vi har begynt på en liten liste med middagstips, slik at vi ikke står fast på hva vi skal ha til middag.

image

image

Etter omvisningen gikk vi tur til selve byen, som tar ca 20 minutter å gå.

image

Spiste middag på Jensens Bøfhus, danskene er jo ganske flinke til å lage burger!

Nå sitter vi på rommet vårt og prøver å få internettet til å funke, men det er ikke så lett for 3 jenter som ikke har peiling på sånt!
Snart natta nå for min del, skal opp 0530 i morgen..

SNART AVREISE

På søndag settes kursen mot Næstved i Danmark hvor jeg skal tilbringe tiden de neste 14 ukene.
For en liten periode sier jeg hade til familie, venner og gode kollegaer i ambulansetjenesten her i Norge. ~bra vi har så fin teknologi at man kan holde kontakten uansett hvor i verden man er~
Som lærling har jeg vært så heldig å bli plukket ut av Internasjonalt Servicekontor til å ta noe av lærlingtiden min i utlandet. Nå er forberedelsene for fullt i gang med alt som må pakkes osv før avreise.
Internasjonalt Servicekontor vil at vi skal skrive blogg da vi er i utlandet, noe jeg egentlig er veldig dårlig til, så jeg kommer ikke til å skrive så veldig mye, men velger heller å legge ut bilder av tiden min i Næstved.

image

Stay tuned, more to come